IT or ICT; does it matter?

Kjært barn har mange navn er et velkjent ordtak. Vårt fagområde representerer ikke noe unntak i så måte. For det første er området preget av mange faguttrykk og forkortelser som benyttes i dagligtale der man tar det for gitt at mottakeren er kjent med begrepene. For det andre er vi ikke enige med oss selv om utrykkene. Samme TBF (TreBokstavsForkortelse, eller TLA på engelsk for Three Letter Acronym) kan opptre på tvers av fagområder og bety helt ulike ting. Det går også inflasjon i begrepsdannelsen, om man finner et nytt begrep, gjerne lånt fra andre områder, så generer det ofte et dusin andre avarter av begrepet uten at dette nødvendigvis tilfører fagområdet annet enn forvirring, spesielt i tilfeller der det allerede er et etablert begrepsapparat.

Det er heller ikke ukjent at ulike grenser av område har helt ulik fortolkning av de begreper med felles ordstamme. I min forskning om web-løsninger brukes begrepet selvbetjening (Self-Service) relativt flittig, og det er ikke uvanlig at jeg etter et foredrag om for selvbetjening for konsumenter, gjerne med henvisning til begreper som Consumer Self-Service og Self-sevice technology. I engelskspråklig litteratur er det slett ikke uvanlig at dette omtales som e-services for å relatere området til e-handel (e-commerce) og elektronisk forretningsdrift (e-business). Etter et slik fordrag hender det at jeg får spørsmål om dette er det samme som web-services. Uten kjennskap til begrepsdannelsen er det fort gjort å bekreftet at jo, dette handler om å levere tjenester ved hjelp av web-teknologi, så det er helt klart web-services. Den som har fulgt linken og slått opp ”web service” i Wikipedia ser fort at web service er et spesifikt regelverk med tilhørende implementering i form av programvare på en server for kommunikasjon mellom datamaskiner. Det er ikke usannsynlig at de som har innført selvbetjeningsløsninger benytter komponenter basert på web services for å knytte det kundene ser (og gjør) sammen med andre datamaskiner som driver kjerneprosesser i virksomheten. Men dette er en teknisk løsning som har lite å gjøre med funksjonalitet og utformingen av grensesnitt, annet enn at teknologiske valg medfører muligheter og begrensninger. I denne forstand er ikke web services noe annerledes enn de standarder for telekommunikasjon som gjør at vi kan ringe hverandre på tvers av operatører og nettverk, også internasjonalt.

La oss derfor gjøre et begrepsmessig tilbakeblikk. De begrepene vi benytter i dag reflekterer utvikling i teknologien samt vår anvendelse og forståelse av den. Vi fikk de første elektroniske datamaskinene midt i forrige århundre (se også artikler i Wikipedia om Computer og History of computing hardware) beregnet på militære formål (for eksempel beregning av rakettbaner og kryptering), viktige samfunnsoppgaver (for eksempel folketellinger) og avanserte vitenskapelige beregninger. På den tiden snakket man om databehandling, og EDB (elektronisk databehandling) ble innarbeidet som faguttrykk (på engelsk het det DP for data processing og EDP for electronic data processing).

Først i 1960-årene begynte store norske bedrifter å anskaffe datamaskiner for bruk i økonomisk-administrative oppgaver (også kalt merkantil anvendelse), og på den tiden ble begrepet administrativ databehandling (ADB) innført for å skille mellom mer teknisk eller vitenskaplig databehandling og de økonomisk-administrativ anvendelse. I Norge ble utstyr omtalt som EDB-utstyr, mens bruk av slikt utstyr til økonomisk-administrative oppgaver ble omtalt ADB. Fagmiljøene var gjerne delt inn i de som var eksperter på teknologien (EDB-spesialister) og de som fokuserte på det å løse administrative oppgaver (ADB). I enkelte virksomheter var fagmiljøene som drev med databehandling for tekniske beregninger og de som drev med administrativ databehandling organisert i ulike avdelinger, med en enhet for EDB eller teknisk databehandling, og en ADB-enhet. Disse enhetene hadde sine egne fagmiljøer, sine egne datamaskiner, og de konkurrerte ofte om intern status og prestisje. I Sverige var det ikke uvanlig at det vi her kalte en EDB-avdeling (eller dataavdeling) der ble omtalt som en ADB-avdeling, og ADB-begrepet var nok mer innarbeidet der.

Introduksjon og utbredelse av PC og lokale datanett førte til en reorientering av fagområdet, og begrepet informasjonsteknologi (IT) ble lansert som erstatning for EDB-begrepet mot slutten av 1980-årene. IT skulle representere den moderne teknologien, og ble også koblet sammen med forventningen om at skillet mellom talekommunikasjon (dvs. telefoni) og datakommunikasjon skulle viskes ut. Det vil si at begrepet informasjonsteknologi (IT) henspiller på god gammeldags EDB samt kommunikasjonsteknologi. Selv adopterte jeg begrepet umiddelbart, men registrerte i samtaler med studenter, næringsliv og andre at EDB-begrepet satt langt inne. IT-begrepet ble først vanlig godt ut i 1990-årene, på et tidspunkt jeg var i ferd med å kapitulere og gå tilbake til EDB-begrepet.

Samtidig med dette ble en IT-avdelings fokus endret fra å håndtere egenutviklede og fristående datasystemer for avgrensede oppgaver til å administrere en kompleks og mer integrert helhet. Datasystemer (både tekniske og brukersystemer) ble i økende grad integrert i form av datautveksling og lagring av data i felles databaser. Dette førte til helt nye utfordringer i forhold til planlegging og styring av IT-ressursene (både de tekniske og de menneskelige) i en virksomhet. Begreper som IT-strategi, IT-infrastruktur og arkitekturer vokste fram som resultat av dette. Det var heller ikke uvanlig at ansvaret for telefoni ble overført til IT-avdelingen.

Det er interessant at overgangen fra EDB til IT reflekterte en utvikling fra håndtering av beregninger og transaksjoner til å inkludere kommunikasjon ettersom et sentralt fundament i vårt fagområder er informasjonsteori (information theory) er grunnlagt med utgangspunkt i Claude Shannons artikkel A Mathematical Theory of Communication som ble publisert i 1948.

Denne overgangen ble først fanget opp i det bredere samfunnslag ved spredningen av Internett, web og e-post, og mange føte da behov for et nytt begrep for å understreke at IT var blitt en kommunikasjonsteknologi. Derfor ble betegnelsen IKT (informasjons- og kommunikasjonsteknologi) innført som et utvidet IT-begrep. Dette begrepet dukket først opp i britiske sentre for fremragende forskning, der man har vært flink til å danne tverrfaglige grupper med en bred bakgrunn til å forske på effekter av IT på ulike nivåer i samfunnet. Når ikke-teknologier med bakgrunn innen sosiologi og andre humanistiske fag skal beskrive utviklingen er det naturlig at de legger vekt på anvendelsen av teknologi, og ikke hva som er teknisk mulig, men lite praktisk. Bruken av IKT kan derfor forsvares fordi overgangen fra IT til IKT representerer en utvidet bruk av teknologien til kommunikasjon.

Denne forståelsen av begrepene er akseptert i ulik grad. I Storbritannia er det akseptert av enkelte forskningssentre og offentlige miljøer, mens andre holder seg til IT-begrepet. I Norge er adoptert av det offentlige, spesielt i forhold til skolesektoren, men begrepsbruken varier i akademiske miljøer og i bransjen. Artikler i Wikipedia likestiller IT med ICT, mens det varier i andre oppslagsverk (for eksempel Webopedia). Den norske utgaven av Wikipedia holder seg til IKT og et søk på IT vil resultere i et oppslag i artikkelen om IT.

Konvergens på terminaler og nettverk gjør at vi i dag kan vi surfe på nettet med mobiltelefonen, og ringe via PC-en. Vi kan se på fjernsyn på begge deler. Vi sender lyd og bilde mellom PC, TV-apparat og mobiltelefon. Grenser viskes ut. Skal vi leve opp til samme argumentasjon for begrepsdannelse som ble brukt for begrepet IKT bør vi nå lansere IKMT (informasjons-, kommunikasjons- og medieteknologi) eller IKUT (informasjons-, kommunikasjons- og underholdningsteknologi). Tidligere i databehandlingen utvikling har vi ikke skiftet begreper når bruksområder endrer seg. Vi har heller snakket om ulike faser eller generasjoner. Unntaket var overgangen fra EDB til IT, som vi kan forsvare først og fremst gjennom at IT er enklere og mer tilgjengelig. Mitt inntrykk er at de som har lang fartstid innen faget foretrekker IT, mens IKT gjerne indikerer på en nyervervet interesse for faget. Ikke rart at politikere og byråkrater favner om IKT…..

Debatten er dessverre ikke slutt der, skal vi bruke IT eller it? Bokmålsordboka likestiller formene, mens mange ønsker å modernisere begrepet med det mer stilistiske it. Internasjonalt har vi ikke den diskusjonen, i det engelske språket ønsker man naturlig nok å unngå en utilsiktet sammenblanding av it og information technology, selv om man ofte bruker likheten til å drive ordspill (for eksempel DOES IT MATTER, JUST DO IT, osv.). Så lenge vi jobber i en stadig mer internasjonal verden ser jeg liten grunn til å bruke it i stedet for IT. Og skriver man IKT med små bokstaver kan det hende at stavekontrollen i Word tror at det er skrivefeil for gikt?